Jeg har flyttet litt rundt på sakene her på hagesenter.no.
Klikker du nå på Signaler, finner du tekster som oftest ligger litt på siden av det nyttigste hagefagstoff.
Hag det gøy!

Hva er en park verdt? Skal jeg tro statens innsats for å holde i gang byggebransjen i disse krisetider, gjetter jeg på fire øre. Noe særlig mer, om ikke jeg har oversett noe, er det nemlig ikke satt av til å bygge parker.
Før jeg øser ut frustrasjoner på vegne av det offentlige utemiljøet: Heia hver eneste krone som nå går til fellesskapets beste. Det er flott at badebassengene fylles med vann. Det er godt at barneskoleelever får toaletter som ikke ligner latrinene på Kalvøyafestivalen i regn. Det er gledelig at sykehuspasienter ikke lenger skal ligge i korridorer med murpuss dryssende i øynene, og at kloke, vakre, gamle mennesker ikke skal stues i bøttekott, men det er altså til å grine av at offentlige parker ikke står på finanskriselista, og at heller ikke en eneste øre er satt av til opprusting av de forfalne stakkarne vi har.

Kommunale, offentlige uterom i urbane strøk har forfalt så lenge jeg har fulgt med på dem. Listen er så lang at jeg ikke orker å sette den opp. Nervene er tynnslitte nok som de er. Grønne kulturminner, parker, plasser og historiske parker forfaller og gror igjen over hele landet. Tidens tenner gnager grådig på den norske hagekulturs skjellett. Hvorfor satses det ikke også på dette feltet i disse krisetider? Sammenlignet med åttefilers motorveier, broer til fjerne øye, vakre rasteplasser for turister i fjellene og nye operaer, er urbane utemiljøer relativt rimelige, kostnadseffektive, politiske signaler om at "vi bryr oss om deg, kjære borger". Gode, vakre parker roper ut at "vi vil deg vel, kjære borger. Vi liker deg. Takk for at du vil bo her og betale i felleskassen. Her har du en vakker, velstelt park å hygge deg i, kjære venn". Men kommunale utemiljøer flest roper ikke "kom, kom". De stønner hest og slitent: Hjelp, jeg sulter!

Kunstneren Guttorm Guttormsgård sa en gang vi vandret under tørre trekroner i Rådhusgaten i Oslo for en del år siden at byers sjel og politiske intensjoner og ambisjoner kan leses gjennom å betrakte utemiljøet. Han har dugelig rett i det. Kjøpesentrene har snart overtatt rollen som folkeparker. Jeg tror vi trenger mer.

Jeg har glemt hva han het, FrP-politikeren fra Østfold, som i valgkampbefippelsen for noen år siden kom til å si omtrent dette:
"Vi må gjøre noe med veksthuseffekten. At vi her oppe i iskalde nord skal dyrke grønnsaker i veksthus med oljefyrte ovner og kunstlys når de gjør det så mye billigere i Nederland er utrolig dumt".
FrP har aldri blitt det samme siden. Tenker jeg nærmere etter, har det egentlig aldri vært det.

Som "oldschool-gartner" har også jeg praksistid fra veksthusproduksjon i ganske nøyaktig seksten måneders plikttjeneste ved daværende Statens Senter for Epilepsi i Bærum under kyndig ledelse av den danske overgartner Hans Peder Poulsen. Der hadde vi, som i mange slike institusjoner der klientene har symptomer det ikke alltid er lett å diagnostisere, et gartneri der vi så godt vi kunne gjenskapte et hverdagslig arbeidsliv. Der puslet klientene våre med jord og planter og stiklinger og frø av alle slag. Slik unngikk de å gå på veggen i ventetiden på resultatet av langtekkelige observasjoner og analyser. Vi leverte grønnsaker til senterets kantine. Vi hadde til og med vår egen blomsterbutikk åpen for offentligheten. Det var en utrolig lærerik arbeidsplass. Min danske læremester var av godt gammelt gartnermerke og øste gavmildt ut tiårs erfaringer. Samtidig bød sykehusgartneriet på en uvanlig blanding av grøntfag og miljøarbeid. Det var en stolt tid, og nå kommer jeg til poenget. Det går litt treigt for tiden. Det er november.

I fellesferien knappe tre uker etter min første dag i gartneriet, ble epilepsisenteret tømt for klienter. Siden planter som kjent ikke tar fri, sjefen min var sjef og jeg var hans læregutt, dro han på ferie først og etterlot meg alene i fire fellesferieuker med ansvar for veksthus, varme, vanning, tomater, sommerblomster, agurker og et par mål med frilandsprodukter. Det gikk veldig bra, helt til fredagen før jeg skulle ut i ferie. Da oppdaget jeg angrep av kvitfly, en ganske harmløs, men plagsom akrobatflyver i tomatveksthuset. Jeg blandet sporenstreks en dugelig blanding av noe lumsk og etter etiketten å dømme riktig kjemi, sprøyta hele sulamitten og dro hjem med godfølelsen av at når overgartner Hans Peder kom hjem fra ferie, ville alt være såre vel. Jeg gledet meg sant og si til ros. Men den gang ei.

Han ringte meg ilsk tidlig mandag første feriedag. - Hva fanden er det du har gjort? Halve tomathuset er stendødt, mand! Vissent. Brunt. Hva er det du har gjort, for helvede? Jeg stotret en forklaring og fikk spørsmålet: - Rengjorde du sprøyten før du blandet nytt i den? Det var for fanden Roundup i den sist!
Jeg måtte medgi et nei, jeg vasket den ikke. Gartner Hans Peder øste seg ordtom og lærte meg mange nye danske gloser. Jeg bestemte meg der og da for at jeg resten av livet skulle være varsom med plantevernkjemi og særlig glyfosatholdige drapsgifter.

Allehelgens dag, eller Halloween som det nå visstnok heter, er på bærtur.

Akkurat som fetterplanten agurk er ikke gresskar en grønnsak, men et digert bær. Språket "botanisk" er nemlig ikke alltid like rasjonelt: Einerbær er ikke noe bær, men en bærkongle. Bringebær er ikke bær, men en samling steinfrukter. Jordbær er heller ikke et bær, men en samling nøtter på en falsk frukt. Det er eple også, altså falsk, akkurat som at banan også er falsk, ikke frukt, men bær. Altså falsk bær. Forvirra nå? Heng med: Tomater er bær, akkurat som gresskar og slektningene melon, squash og omlag 640 andre digre bær i gresskarfamilien. Bær er ganske enkelt en samling frø pakket inn i saftig fruktkjøtt. Greit?

Gresskar er i omfang antagelig jordas aller største levende frøsamling. Når det først begynner å vokse, grenser det til botanisk horrorshow: Årets foreløpige amerikanske rekord lyder på 644 kilo (1725 pounds). Med fortsatte krysningsforsøk vil det med sikkerhet dukke opp gresskar på mer enn et tonn.

Litt annerledes halloweengotteri:
Pell ut gresskarkjernene, vask dem og dampkok i en halvtime. Tørkes og spres ut i langpanna med litt olje og salt. Sett langpannen midt i ovnen ved 200 graderC i en halvtime. Avkjøles og gumles som snacks.

Vi er lurt alle sammen. Hawaiiroser kommer aldeles ikke fra Hawaii, men fra Kina. Dessuten er den Malaysias nasjonalblomst.

Hawaiirose het opprinnelig hibisk på norsk, etter sitt botaniske navn Hibiscus. Siden en hibisk høres ut som en speisa, firbent, farlig kjøter, og hvertfall ikke en trivelig, blomstrende stueplante, forstår jeg godt at mange lette etter nytt navn. Hawaiirose klinger absolutt bedre, og det vokser en hibiscusart på Hawaii, men det er altså ikke den du får kjøpt i butikken. Den er kinesisk og heter Hibiscus rosa-sinensis. Navneforvekslingen har ikke bare akademisk interesse:

Du har sikkert sett hibiskus brukt som formklippa hekker i Syd-Spania og på Kanariøyene. Jeg har sett utgamle eksemplarer klippet til bonsailignende trær i Italia. Rundt om på kloden vokser alt fra ville dvergarter med ørsmå, blekrosa blomster til fem meter høye hibiskusbeist med knallrøde, vaskebøttestore blomster. Alle er andre arter enn de du får kjøpt i blomsterbutikken. Små pottehibiscus forblir små, og egner seg dermed bare som hekk mellom din og naboens balkongkasse. Du får dem i alskens farger, særlig i spekteret fra blek gulig til dyp skarlagen rødmende, men selvfølgelig også hysterisk glorete fargeblandinger som gartnere uten grunnkurs i fargelære har krysset fram.

Som med de aller fleste blomstrende potteplanter, trives hibiskus best i kjølig vintertemperatur inne. Blir det varmere enn 14-16 grader i stua, gir den seg ikke, men setter stadig nye knopper og ender med å slite seg ut. Det er altså ikke din skyld at en ivrig hibiskus plutselig gir opp, kutter blomstringen og blir slapp. Du kan får den i gang igjen ved å sette den kjølig på soverommet. Etter tre-fire uker som romkamerat, potter du den om i en ett nummer større leirpotte. Ingen planter trives med plastpotter. Gartnere bruker plast utelukkende fordi de tåler mer, er lette og følgelig billigere å transportere.

Bruk saftig, godt jord og ikke spar på gjødsel. Hibiskus er en grådigper. Velg et flytende gjødselslag med så lavt nitrogennivå (N) som mulig, og så høyt fosfor- og kaliuminnhold (P og K) som du finner. Høyt nitrogeninnhold gir strekkevekst og mye blader. Fosfor og kalium bidrar mer til blomst- og rotutvikling. Etter ompotting skjærer du ned omtrent en tredjedel av høyden og setter den tilbake i stuevarmen.

Sommerstid skal hibiskus ut. Plant den rett i bakken et skyggefullt sted med potta på. Ikke glem å vanne den. Selv om det vil trekke opp noe vann opp gjennom pottehullene under, vil det neppe være tilstrekkelig. Blomster kan brukes som syrlig smakstilsetning til te eller alene som hibiscuste. En teskje tørket blomst trukket i fem minutter kokvarmt vann i en kopp, virker godt mot hoste og er unektelig slimløsnende.